Fritjof – en hundelegende

Før Fritjof var året hadde han tatt kilometerlange avstikkere i fjellet. ?Du har jo bare en Münsterländer. Du må jo få opp jaktlysten, det tar du inn senere,? var parolen fra enkelte autoriteter i fuglehundverdenen. Tilfeldighet førte til at mor fikk høre om Odd Brede Sommarset, som ved hjelp av duetrening hjalp folk som hadde problemer med jakthundene sine.  Fritjof og mor trengte nok hjelp til både fuglesituasjoner og mye mer.
Høsten 2007 var det 4,5 år siden Fritjof hadde vært stilt på jaktprøve, Altevannsprøven i 2003.  Da hadde mor og Frtijof prøvd seg på et par jaktprøver i UK. Den første prøven hadde virket lovende, stand og alt. Men det tok litt av etter hvert, så han og mor ble sendt ned. To prøvedager endte med glimrende kritikker. Det var de prøvene med terrenger uten fugl. Altevannsprøven i 2003 fremsto som vårens store eventyr, hvor meritterte og andre håpefulle eiere av blant annet unghunder kunne sanke gode premier. Med friskt mot og en liten klump i magen, stilte mor sin håpefulle. Denne gangen fantes det fugl, i mengder. Det ble en gang for alle bevist da Fritjof tok maratonløypa, Altevannet på langs, ispedd skyer av hvite ryper og lykkelig los. Dette var meningen med livet! Det måtte fem sterke karer til for å ringe han inn og overrekke han til mor. I året som fulgte møtte mor mange personer hun ikke kunne huske hun hadde møtt før, og som lo og sa: Å ja, så du fikk tak i han til slutt? For øvrig hadde mor lært at hun måtte velge mellom å dra på tur enten med Fritjof eller tobente turkamerater. Det var ikke egentlig noe valg. Selvfølgelig valgte hun Fritjof.
Det fantes jo også en historie før jaktprøvene. Det var en gang en dame som hadde to kongepudler. Den yngste ble en god jakthund. Den gikk ca 30 meter, reiste fuglen, ventet, fikk ordre og hentet. Dessverre ble den brått syk og døde. Damen vill ha en ny hund som hun blant annet kunne jakte med, og som tok stand. Valget falt på Grosser Münsterländer, en svart og hvit variant av langhåret Vorsteh, en allsidig skogsfuglehund, såkalt skopusser som ikke gikk stort. Det var en stor hund, fin til å bruke som trekkhund.
Perfekt, tenkte damen, og så for seg en vakker silkehund med storpuddelgemytt. Fra da at tok livet til damen en ny retning. Problemer med å få flybillet i helgen gjorde at hun valgte å få sendt Fritjof alene med fly fra Mosjøen da han var 12 uker. En vettskremt skrikende liten valp i et stort bur på flyplassen.  Kravlet seg fra bagasjerommet i bilen til han fant sjåførens fang. Trygghet. En aktiv krabat, som alle valper, men litt skvetten og redd.
Damen regnet med at han ville vokse og roe seg ned etter hvert som de andre hundene hennes hadde gjort. Men pubertet for Fritjof betydde at nå var han husets herre. ?Mor er snill, bare hun gjør som jeg vil?. Det ble begivenhetsrike år for mor og Fritjof, hvor mor førte logg: Fritjof var enda ikke fylt året. Mor hadde hørt det var fritt for rype der de bodde.  Slapp ?lilleulv? i linen. Han gikk 10 meter, snudde seg og så på henne, tenkte vel, nei hun der er for treg, henne nytter det ikke å vente på, tok sats og sprang. Og himmelen var hvit av flaksene fjær og steggen varslet. Og Fritjof skrek av glede, losskriket som høres hundervis av meter. Å hei å hå. Piskende hale. Hurtigtoget Fritjof hadde sitt eget spor. Mor ble stående, full av fortvilelsens latter. Ingen rype nei? Hurtigtoget hadde topp speed nedover mot veien. Mor kalte inn. Respons? Nei. Der kommer det oppover igjen. Inn i et kjerr for å utrede. Heldigvis. Der satt lina fast. Got you! Femogtyve råsterke kilo ville sin egen vei eller sine egne veier. Rask som en klapperslange.
Mor hadde skinnhansker. Scenebetennelsen i venstre arm sved når hun tvang musklene til å knipe om lina. Fikk tak og holdt. De skulle gå en annen vei. Den veien rypa ikke var. Men Fritjof ville ikke gå mors vei. Mor snudde, lot han finne igjen rypene. Delvis gående, joggende, hengene, bar det over kratt og steiner, mens de sene høstrypene lettet på minst femti meter. For sikkerhets skyld hadde mor fått knyttet noen løkker på den tykke lina, så hun hadde noe å holde i. Bruk en tynn lett klessnor, hadde noen instruktører sagt.  Skulle ønske hun kunne fått sett klessnorhundene i aksjon i felten. Selv hadde hun ikke hatt mulighet til å feste hardt nok grep om ei klessnor. En passe halvtykk og halvtung line var vanskelig nok. Dessuten var det helt umulig å holde i en femten meter lang line. Dermed ?jaktet? de sammen, med tre meters avstand mellom seg.
På veien hjem traff de ei yndig lita tispe. Så yndig at Fritjof løp to runder med henne før han benyttet friheten til å dra tilbake til rypeland. Etter en halv time syntes han vel så synd på mors hese stemme at han viste seg som i en åpenbaring i et sekund i mørket. Etter enda et kvarter hvor mor hadde stilt meg midt på en fotballbane med lys grus, kom hurtigtoget i full fart. Men nå var mor forberedt! Raskt presterte mor et underarmskast med singel som tilsynelatende kom fra intet og traff rumpa. Det ble skummelt. Fritjof kom inn, nydelig rundt på venstre side som den selvfølgeligste ting. Det kunne nesten ut som man hadde hånd om hunden. Gutten ble koblet og gikk fot hjem. Som om ingenting. Fritjof fulgte som en skygge og gav ingen vekt noen veier.

Litt ergerlig å måtte vente to timer på mat. Men kjerringa ble så sur over litt bjeffing for å få litt fortgang i serveringa at det var like godt å gå i buret en liten stund. Var jo egentlig litt sliten også.
Da mor skjøt det første rypa for Fritjof, var det en fjellrype han tok stand på, i kort bånd og bundet fast rundt livet. Det har blitt mange turer i fjellet, og somre på fuglehundsentre for mor og Fritjof.  Mor prøvde mange ulike veier til mål. Veiene var ujevne og mor levde et liv mellom lykke og fortvilelse. Det så riktig bra ut noen ganger og noen få fugler i sekken ble det. Høsten 2007, snudde utviklingen. Tjuvreis og ettergåing tok helt av. Samtidig skjedde to positive ting. Münsterländerklubben tok kontakt og bar mor om å avle på han. Fritjof lå an til å bli årets Grosser ? Utstilling, hadde flere apportpremier, glimrende søkskritikker og dokumentert standegenskap. Dressurfeil er jo ikke arvelig, sa klubben. Og det er jo sant. Samtidig som han ble avbildet i bladet Fuglehunden som godkjent avlshund, gav Odd Brede Sommarset etter for eiers mas om å stille han på jaktprøve for henne.
Odd fikk skikk på det skakkjørte talentet, nøstet opp det alt for lange snøret som førte til tjuvreising og ettergåing. Gjorde Fritjof til en komplett jakthund for en erfaren fører og har så langt ført han til tre premieringer i AK høyfjell. Den første som viste veien til et positivt samarbeid med Fritjof, ble også den som fikk Fritjof til å blomstre som jakt- og høyfjellsprøvehund.
Veien videre? Det er nok ikke realistisk at mor selv noen gang stabilt skal klare å tøyle hurtigtoget i fuglesituasjon, men hun kommer nok aldri til å slutte å prøve. Hun kommer heller aldri til å la en jakthund ha bukta og begge endene i et samarbeid og slippe en hund med stort viltbegjær til å utforske fjellet gleder på egenhånd. Det fins likevel utfordringer nok. Men Fritjof vil for alltid være ?kongen?, en sjelden blomst i en karrig flora av ?godkjente? fuglehundraser. Det gjelder å aldri gi opp, og det finnes alltid hjelp å få ? til slutt.

 

Anne-Harriet Berger

Eier av Grosser Münsterländer Fritjof